Vanene våre og system 1 og 2 – årsaken til at du gjør som du gjør, og ikke som du burde
Den anerkjente psykologen og nobelprisvinneren i økonomi fra 2002, Daniel Kahneman, er kjent for sitt arbeid innen beslutningstaking. En av hans mest kjente bøker, “Thinking, Fast and Slow” (2011), introduserte konseptene System 1 og System 2 som forklarer hvordan hjernen tar beslutninger og hvorfor vi faktisk gjør som vi gjør og ikke som vi burde. System 1 er hjernens intuitive, raske og automatiske tenkemåte, mens System 2 er langsomt, bevisst og analytisk. Denne forståelsen gir innsikt i hvorfor vi ofte handler på en måte som gir umiddelbar belønning fremfor langsiktig gevinst.
Metaforen om elefanten og rytteren som sosialpsykologen Jonathan Haidt introduserte som beskrivelse for system 1 og 2, er kanskje litt mer kjent for å illustrere forholdet mellom våre emosjonelle og rasjonelle sider. Elefanten representerer våre følelser (System 1), mens rytteren er vår rasjonelle tenkning (System 2). For effektiv beslutningstaking må rytteren forstå og samarbeide med elefanten, siden elefanten ofte har makten til å overstyre rytteren.
Hvorfor endring er vanskelig
System 1 og 2: To modus for tenkning
System 1 opererer raskt og automatisk, og er ansvarlig for de mange små beslutningene vi tar daglig uten å reflektere over dem. Dette systemet bruker heuristikker eller tommelfingerregler for å ta raske beslutninger, men kan også føre til feilslutninger på grunn av sine biaser. System 2, som er vår selvkontroll derimot, krever mer mental energi og brukes for komplekse beregninger, planlegging og problemløsing.
En kamp mellom følelser og rasjonalitet
Metaforen om elefanten og rytteren illustrerer hvorfor endringer er krevende. Elefanten (System 1) er mye større og sterkere enn rytteren (System 2). Hvis elefanten bestemmer seg for å gå i en bestemt retning, er rytteren maktesløs til å stoppe den. Dette kan ses i daglige situasjoner der våre umiddelbare impulser ofte overstyrer våre langsiktige planer. Selv om vi for eksempel vet at det å spise sunt og trene er viktig, kan den umiddelbare lysten på en pose potetgull og å slappe av foran TV-en vinne.
Denne dynamikken mellom elefanten og rytteren forklarer hvorfor endringer er så vanskelige. For å implementere langsiktige endringer må vi styrke rytteren og finne måter å samarbeide med elefanten på, slik at våre umiddelbare impulser støtter våre langsiktige mål. Dette krever bevisst innsats og strategier for å overvinne den naturlige tendensen til å følge minste motstands vei.
Elefanten representerer vår autopilot, automatiske, følelsesstyrte responser, mens rytteren representerer vår rasjonelle selvkontroll. For å oppnå varige livsstilsendringer, eller gjøre det som er krevende, som for eksempel å kutte ned på skjermtid, gå en tur eller lære nye ferdigheter, må rytteren lære å motivere elefanten på en måte som fører til langsiktig gevinst.
Disse innsiktene understreker viktigheten av å utvikle strategier som kan overvinne hjernens naturlige tendens til å velge umiddelbar belønning fremfor langsiktig belønning. Forskning på atferdsendring har vist at System 1- og System 2-tenkning spiller en sentral rolle i hvordan vi takler livsstilsendringer. System 1 (elefanten) foretrekker vaner og kortsiktige belønninger, mens System 2 (rytteren) krever bevisst anstrengelse og langsiktig planlegging.
Beslutningsutmattelse
En interessant innsikt kommer fra forskning på beslutningsutmattelse, som viser at vår evne til å ta gode beslutninger kan svekkes gjennom dagen. En studie fra Israel viste at fanger som møtte for prøveløslatelse tidlig på dagen hadde betydelig høyere sjanse for å bli løslatt enn de som møtte senere på dagen. Dette skyldes at dommerne, som alle andre, lider av beslutningsutmattelse og derfor er mer tilbøyelige til å velge den enkleste løsningen når de er mentalt slitne. Når selvkontrollen (system 2) vår blir utmattet, vil autopiloten (system 1) ta over og vinne disse fightene. Denne forståelsen av hvordan System 1 og System 2 fungerer kan hjelpe oss å designe bedre strategier for atferdsendring.
Komfortsoneparadokset – Hvorfor vi holder oss til det kjente
Komfortsoneparadokset er et konsept som belyser den tilsynelatende selvmotsigelsen mellom vår bevissthet om viktigheten av å utfordre oss selv og vår tilbøyelighet til å forbli i komfortsonen. Dette paradokset handler om at vi ofte vet at vekst og læring skjer utenfor komfortsonen, men likevel velger vi ofte å holde oss innenfor det kjente og trygge. Denne tilstanden kan hindre oss i å lære nye ting og vokse eller. Vi vet så inderlig godt at vi bør spise bedre, være mer i aktivitet, kutte ned på skjermtid, være mer tilstede i her og nå, men på tross av det vi vet, holder vi oss inne i det trygge og gode.
Komfortsonen representerer en tilstand av mental og emosjonell trygghet hvor stress og angst er minimal. Det er her vi føler oss mest komfortable og i kontroll. Evolusjonært sett har denne mekanismen vært fordelaktig, da den har økt vår sjanse for overlevelse ved å holde oss borte fra fare. Hjernen vår er programmert til å unngå risiko og oppsøke sikkerhet, noe som gjør at vi naturlig søker tilbake til komfortsonen. Til tross for at komfortsonen gir en følelse av trygghet og stabilitet, kan det å forbli innenfor denne sonen for lenge føre til stagnasjon og mangel på vekst. Vi kan bli motvillige til å ta risikoer og møte nye utfordringer, noe som kan resultere i en reduksjon i mental og emosjonell motstandskraft.
For å bryte ut av dette paradokset, må vi bevisst oppsøke situasjoner som ligger utenfor vårt vanlige mønster. Dette kan være alt fra å lære en ny ferdighet, møte nye mennesker, eller ta på seg nye oppgaver på jobben. Når vi gjør dette, utsetter vi oss selv for mildt ubehag og stress, som over tid kan hjelpe oss med å utvide vår egen komfortsone og øke selvtillit og mestringsevne. Frykten for å feile er kanskje en av de største hindringene vi møter når vi prøver å utfordre komfortsonen. Feil og tilbakeslag er en naturlig del av læringsprosessen og gir muligheter til å lære og forbedre seg. Det er viktig å forstå at komfortsoneparadokset ikke handler om å gjøre farlige eller ufornuftige ting. Det handler om å gradvis utvide grensene for det vi er komfortable med, og oppsøke situasjoner som kan føre til personlig vekst eller læring.
Når du forstår komfortsoneparadokset, kan vi bli mer bevisste på de ubevisste grensene vi setter for oss selv og ta aktive skritt for å utfordre disse grensene. Dette vil ikke bare forbedre vår mentale fleksibilitet og motstandskraft, men også berike våre liv med nye erfaringer og muligheter for vekst og utvikling
Strategier for endring
Motivasjon og belønning
For å implementere langsiktige endringer må vi styrke rytteren og finne måter å samarbeide med elefanten på, slik at våre umiddelbare impulser støtter våre langsiktige mål. Dette krever bevisst innsats og strategier for å overvinne den naturlige tendensen til å følge minste motstands vei.
Små steg og gradvis endring
En effektiv strategi er å starte med små, overkommelige oppgaver og mål. Dette reduserer motstanden fra elefanten og gjør det lettere for rytteren å ta kontroll. Hvis målet for eksempel er å begynne å trene, kan man starte med korte, regelmessige økter som er håndterbare, istedenfor å forplikte seg til lange treningsøkter fra starten av som gjør at vi havner på nyttårsforsett-smellen.
Støtte og ansvarlighet
Støtte kan være avgjørende i prosessen med å oppnå varige endringer. Å ha en mentor, coach, eller en god venn kan gi nødvendig oppmuntring og veiledning og hjelpe til når det butter imot. En annen person kan også hjelpe med å holde oss ansvarlige og motivere oss til å fortsette når vi møter motgang.
Hva skal du ta med deg videre herfra?
Var artikkelen nyttig? Avtal en gratis samtale
